Lag: Otto Nielsen
Ljóð: Alf Prøysen
Det var en liten gutt som gikk og gret og var så lei,
hæin skulte tegna Babylon, men lærer’n hæin sa nei.
Hæin ød’la hele arket, hæin var tufsete og dom,
men så hørte hæin et sus som over furukrona kom.
Du ska få en dag i mårå som rein og ubrukt står,
med blanke ark og farjestifter tel.
Og da kæin du rette oppatt æille feil ifrå igår
og da får du det så godt i mårå kvell.
Og om du itte greie det og æilt er like trist
så ska du høre suset over furua som sist.
Du ska få en dag i mårå som rein og ubrukt står
og med blanke ark og farjestifter tel.
Og så vart gutten vaksin og hæin gikk og var så lei,
han hadde fridd åt jinta si, men jinta hu sa nei.
Og hæin gret i ville skauen: “Detti blir min siste dag”
men da kom det over furua det såmmå linne drag:
Du ska få en dag i mårå …
Og nå er gutten gift og går og slit som folk gjør flest
med småbruk oppi Åsmarken der kjærringa er hest.
Og hæin syns det blir for lite gjort og streve titt og trutt
og trøste seg med furusus nå dagen blir for stutt.
Du ska få en dag i mårå …